Ungdomsiden.no - Cuba-Krisen 1962

Denne saken er hentet fra Ungdomsiden.no.
URL: http://www.ungdomsiden.no/index.php?subaction=showfull&id=1095503236&archive=&start_from=&ucat=18&
Dato: 18. September 2004 12:27 PM

Cuba-Krisen 1962
Helge Rydningen

Cuba-Krisen 1962 Innholdsfortegnelse Cuba-Krisen 1962 1 Innholdsfortegnelse: 1 Innledning: 2 Cuba-krisen 3 "Bay of Pigs" invasjonen 1961 3 Hendingsforløpet under selve Cuba-krisen 4 Khrutsjovs intensjoner og grunner for Kennedys reaksjoner 10 Hva ville skjedd uten "Bay of Pigs" invasjonen i 1961 12 Avslutning 12 Litteraturliste: 13 Innledning: Denne oppgaven skrives som et essay. Den handler om Cuba-krisen, den kalde krigens "høydepunkt", da verden var nærmere den 3. verdenskrig, en totalutslettende atomkrig, enn vi noen gang har vært hverken før eller senere. Jeg legger mest vekt på John Fitzgerald Kennedys rolle i dette stormaktsspillet mellom U.S.A. og Sovjetunionen tidlig på 60-tallet. Kennedy var U.S.A.s 35. president. Han var demokrat og fastholdt U.S.A.s ansvar for verdensfreden med styrke. Han var en meget populær mann, og den yngste president gjennom tidene. Etter mindre enn 90 dager som president, måtte han i ilden på "bortebane", og ta en vanskelig avgjørelse som kunne få betydning for hele verdensfreden. "Bay of Pigs" invasjonen ble en fiasko, men heldigvis for Kennedy fikk den ikke avgjørende betydning for verdensfreden. Året etter kom den største prøven. Hvordan reagere når den store fienden Sovjetunionen har plassert raketter med atomstridshoder på Cuba? Det er en av de vanskeligste avgjørelsene som noen gang er tatt i amerikansk utenrikspolitikk. Cuba-krisen brakte U.S.A. og Sovjetunionen på randen av atomkrig. Dermed fikk begge parter også respekt for alvoret som følger med en kjernefysisk opprustning. Krisen ble derfor også kulminasjonen av den kalde krigen og starten på en periode med større tilnærming mellom supermaktene. Kennedy lærte, etter "Bay of Pigs" at man ikke skulle ta forhastede slutninger og at han måtte søke råd hos flere instanser og ikke bare hos de militære. Disse lærdommene tok han med seg da den virkelig vanskelige avgjørelsen skulle tas: Hvordan reagere på at Sovjetunionen plasserte raketter på Cuba? Som en svoren antikommunist, og hele det amerikanske folk "stirrende i nakken" måtte han reagere. Men hvordan, det skal jeg skrive om i denne oppgaven. For å få en bakgrunn for selve krisen, har jeg tatt med hovedlinjene fra revolusjonen på Cuba i 1958 og invasjonen i "Bay of Pigs" i 1961. Jeg viser her at Castros revolusjon egentlig ikke var kommunistisk i begynnelsen, men at den ble det etter hvert når amerikanerne begynte å blande seg inn. Dette gjorde de først og fremst med invasjonen i "Bay of Pigs", men og gjennom fiendtlighet ovenfor Cuba spesielt ved at man brøt de diplomatiske forbindelsene i begynnelsen av 1961. Når det gjelder selve krisen vil jeg ta for meg hendingsforløpet før, under og etter krisen. Hva hendte når og hvor? Hvem løy til hvem når? Hva var Khrutsjovs inten-sjoner med å plassere raketter med atomstridshoder på Cuba? Var det for å forsvare Cuba, eller et forsøk på å skaffe seg et strategisk overtak på U.S.A., eller var det en blanding? Hvorfor reagerte Kennedy som han gjorde? Ville han ha reagert annerledes hvis det ikke hadde vært for invasjonen i "Bay of Pigs" og den fiaskoen den ble. Tenkte han på muligheten for å miste ansikt ovenfor det amerikanske folk og resten av den vestlige verden? Dette er problemstillinger jeg vil ta opp i denne oppgaven. Grunnen for at jeg har valgt dette emnet er at jeg alltid har vært interessert i amerikansk politikk, og da spesielt i tiden etter den andre verdenskrig. Den kalde krigen mellom øst og vest, mellom kapitalisme og kommunisme har vært dominerende i denne perioden. Cuba-krisen var, som tidligere skrevet, den kalde krigens høydepunkt. Etter denne krisen begynte en tilnærming mellom de to supermaktene og, som vi vet i dag nesten 30 år senere, er forholdet mellom U.S.A og det tidligere Sovjetunionen nå normalisert. Cuba-krisen "Bay of Pigs" invasjonen 1961 I 1958 gjennomførte Fidel Castro en revolusjon på Cuba. Den var i utgangspunktet ikke kommunistisk. Motivene for revolusjonen var i like høy grad politiske som økonomiske, og de revolusjonære lederne var fra middelklassen og ikke bønder eller arbeidere. Revolusjonen var i begynnelsen egentlig en kamp mellom kommunistene og "fidelistene", men ganske snart begynte de å samarbeide og ved utgangen av 1958 var det bare kommunistpartiet som hadde full frihet til å drive politikk. Det ble og snart klart at Castros revolusjon hadde som mål å opprette et marxistisk diktatur på Cuba og å tjene Sovjetunionens utenrikspolitikk i verden for øvrig. Den 17. mars 1960 gav daværende president Dwight D. Eisenhower sin støtte til CIA, om at cubanske flyktninger skulle få militær opplæring i tilfelle en militær aksjon mot Castro. Disse ble overført til en treningsleir i fjellene i Guatemala, hvor de fikk sin militære utdannelse. Den 3. januar 1961 ble de diplomatiske forbindelsene mellom landene brutt, etter at Castro hadde bestemt at bemanningen på den amerikanske ambassaden i Havanna skulle reduseres til 11 personer i løpet av 48 timer. President John F. Kennedy fikk vite om disse planene i januar 1961. Men CIA sjefen Allen Dulles informerte ham ikke skikkelig om planene før i november samme år. Kennedy ga da ordre om at arbeidet skulle fortsette. Hovedprosjektet gikk ut på å landsette 600-750 mann på Cubas sørkyst, samtidig som man skulle gjennomføre flyangrep fra en base i Nicaragua, og styrkene skulle og få artilleristøtte. Man skulle erobre og holde et område slik at man kunne trekke til seg fiender av Castro, fremkalle deserteringer og forårsake landsomfattende oppstand bak linjene. Kennedy hadde allerede i valgkampen uttrykt sin misnøye med forholdene på Cuba. Som en tro antikommunist var han nødt til å handle. Han hadde bestemt seg for en invasjon etter at forsvarsstaben, CIA, forsvarsministeren og utenriksministeren hadde gitt sitt samtykke. Den 13. april 1961 begynte 1400 mann og gå ombord i amerikanske skip som skulle frakte dem til Cuba. Dit kom de den 17. april, og de invaderte Cuba fra stranda i "Bay of Pigs". Fra Nicaragua hadde man sendt ut et flyangrep, som skulle sette Cubas flyvåpen ut av spill. Det gikk opp 8 amerikanske B-28 bombefly, som hadde fått dette oppdraget. Dette, som resten av invasjonen, var fullstendig mislykket. Bare en liten del av Cubas flystyrke var blitt ødelagt. Hele dagen pågikk kampene. Mange av eksilcubanerne ble drept, skadd eller tatt til fange. 20. april var alt håp ute. Invasjonen hadde vært en katastrofe. Hele verden var i sjokk. Nikita Khrutsjov, Generalsekretær i Kommunistpartiet, sendte et hissig telegram til Washington der han sier at Sovjet ville sende " all nødvendig assistanse til Cuba." Atten måneder senere fikk verden vite hvilken assistanse det var. Allikevel var amerikanerne tilbakeholdne med sannheten, som vi skal se at sovjetrusserne er senere. På en pressekonferanse den 17. april sa Dean Rusk, utenriksministeren dette: "Det amerikanske folk har krav på å få vite om vi har grepet inn på Cuba eller akter å gjøre det i fremtiden. Svaret er nei. Det er cubanerne som må avgjøre hva som skal skje på Cuba" Her kan man klart si at Rusk egentlig forteller litt sannhet, men han utelater og mye av den. Det var amerikanerne som planla invasjonen. De rekrutterte, betalte og trente eksilstyrken. I tillegg var det amerikanere i amerikanske fly som bombet flyplassene på Cuba. Kennedy kom og med et krast svar til Khrutsjov der han så godt som legger skylden på Sovjetunionen og den kommunistiske revolusjon. Som svar til Khrutsjov skrev Kennedy: "Jeg synes, hr. Generalsekretær, at du bør anerkjenne at ikke alle mennesker i verden aksepterer den kommunistiske revolusjon som historisk uunngåelig. Hva din regjering synes er dens egen sak, hva den foretar seg i verden er verdenens sak." Kennedy oppnevnte en kommisjon som skulle undersøke hva som gikk galt under invasjonen. Her satt Maxwell Taylor, Dulles, Burke og Robert Kennedy. Man kom fram til at man ikke skulle ha avlyst det andre flyangrepet. Man hadde undervurdert Castros styrker. Invasjonen var dårlig organisert både politisk og teknisk. Kennedy selv var skuffet over de militære rådgiverne. Han mente at i fremtiden måtte han søke råd hos flere personer. Fiaskoen bidrog til å forandre hele sikkerhetsmaskineriet. Han (Kennedy) sparket Dulles og Bissell og fikk rådgivere som sin egen bror, Robert, og Theodore Sorensen nærmere seg, folk han hadde tillit til. "Presidentens far pleide å si at Kennedy tjente på "Bay of Pigs". Jeg tror ikke at han selv så det slik. Tanken på de brigadesoldatene som satt i cubanske fengsel, gjorde det vanskelig å føle noen trøst. Men ingen bør betvile at fiaskoen på Cuba i 1961 bidrog til suksessen i 1962." Hendingsforløpet under selve Cuba-krisen Selve krisen begynte morgenen tirsdag 16. oktober 1962. Det var på dette tidspunktet President Kennedy fikk vite at et U-2 rekognoseringsfly hadde tatt et bilde av en sovjetisk rakettbase på Cubas vestre del, nær San Cristobal. Man hadde hatt mistanke om dette i Det Hvite Hus i noen måneder allerede. Man vet ikke med sikkerhet når Sovjetunionen begynte å plassere raketter på Cuba, men allerede i juli hadde amerikanerne merket en økning i sovjetisk skipstrafikk til Cuba. I juli besøkte også Fidel Castros bror , Raul, som var forsvarsminister Moskva. Den 24. august avdekket U.S.A. at eksporten av Sovjetunionens militære utstyr og personell økte, og den 28. august annonserte Moskva at skipsfarten til Cuba ville øke med dobbelt så mye i forhold til året før. Kennedy trodde ikke at Sovjetunionen hadde plassert bakke-til-bakke raketter på Cuba. Ulikt amerikanerne hadde Sovjetunionen aldri hatt slike raketter utenfor sitt eget lands grenser, selv ikke i Øst-Europa. Kennedy-administrasjonen trodde heller at Sovjetunionen hadde utplassert bakke-til-luft raketter (SAMs) der, for å forsvare Cuba mot luftangrep. Kennedy beordret daglige agentrapporter, og U-2 fly begynte å rekognosere og fotografere over Cuba. Den 31. august fikk Kennedy det første bevis for at sovjetiske SAMs var blitt plassert på Cuba, etter å ha sett fotografi tatt av et U-2 fly to dager tidligere. I Moskva sa man at Cuba hadde bedt om hjelp i form av "krigsutstyr", og Sovjetunionen hadde imøtekommet dette etter truslene fra "aggressive imperialist stater med henblikk på Cuba." Man sa og at Cuba hadde alle rettigheter til å forsvare sin suverenitet, og at "alle ekte venner av Cuba har rett til reagere på slike berettigede anmodninger om hjelp." Kennedy var ikke sikker, og gjorde det klart at det ville være veldig alvorlig hvis Sovjetunionen brøt avtalen fra 1934. Der står det at offensive bakke-til-bakke raketter ikke skal plasseres på Cuba, hverken av dem selv eller av Sovjetunionen. Kennedy advarer altså her Sovjetunionen. Samtidig angrep Moskva, med Khrutsjov i spissen, U.S.A.s politikk mot Cuba. Man mente i Moskva (med rette?) at siden U.S.A. hadde plassert raketter i NATO land, deriblant Tyrkia og Italia, så burde man tillate at Sovjetunionen plasserte raketter på Cuba. Khrutsjov sa også at " Sovjetunionen trenger ikke å flytte på sine våpen. Vi har så kraftige raketter som bærer våre atomvåpen at de rekker hvor som helst hvis de skytes ut fra Sovjetunionen, så vi trenger ikke å lete etter baser utenfor våre grenser." Man gjorde det og klart at et amerikansk angrep på Cuba kunne føre til en atomkrig, og at hvis ikke Cuba først var blitt truet ville de ikke trenge å forsterke sitt forsvar. I denne perioden fortsatte Sovjetunionen å bygge ut rakettbasene på Cuba, mens U.S.A. økte aktiviteten på U-2 flygninger. Man kom stadig nærmere en atomkrig, en fullstendig utslettende krig som ville gå ut over hele verden, ikke bare U.S.A. og Sovjetunionen. Samtidig prøvde man fra cubansk side å ordne det hele på diplomatisk vis allerede før amerikanerne hadde fått skikkelige bevis for sovjetiske raketter på Cuba. Cubas president, Osvaldo Dorticos, holdt den 8. oktober en tale der han gjorde det klart at Cuba nå kunne klare å forsvare seg selv, men at man helst ikke ville være tvunget til å bruke våpnene sine (Sovjetunionens våpen). Han gjorde det og klart at hvis U.S.A. kunne garantere for suvereniteten til Cubas territorium og slutte med den kontra-revolusjonære aktiviteten så ville Cuba være med på å få til fred de to statene imellom. Men Kennedy-administrasjonen skjøv fra seg muligheten for cubansk-amerikanske diplomatiske drøftinger for å lette på forholdene statene imellom. Russerne nektet fremdeles for at rakettbasene fantes, men nå er vi kommet til den fatale tirsdagen 16. oktober 1962, da Kennedy fikk bevis i form av et fotografi, at russerne holdt på å bygge rakettbaser på Cubas vestre del nærmere bestemt San Cristobal. Verden var i sjokk. Hva ville skje? Kennedy satte sammen en gruppe menn, som senere er blitt kalt ExComm ( the Executive Committee of the National Security Council ). I denne gruppen satt blant andre Utenriksminister Dean Rusk, Forsvarsminister Robert McNamara, sjefen for CIA ( Central Intelligence Agency ) John McCone som hadde etterfulgt Dulles som sjef etter invasjonen i "Bay of Pigs", Presidentens bror og justisminister Robert F. Kennedy, presidentens rådgiver på nasjonal sikkerhet McGeorge Bundy, presidentens personlige rådgiver Theodore Sorensen og 7 andre høytstående personer i Kennedy-administrasjonen. Visepresident Lyndon B. Johnson og FN ambassadøren Adlai Stevenson var og på noen møter, men de var ikke fast inventar i . Det var disse mennene som i de nærmeste to ukene satt med verdens skjebne i sine egne hender. De skulle komme med en innstilling til presidenten om hvordan de mente at U.S.A. skulle reagere ovenfor Sovjetunionen og Cuba. " I begynnelsen mente vi at en sterk reaksjon var nødvendig. Noen, en liten minoritet, følte at rakettene ikke forstyrret maktbalansen, mens de fleste mente at et flyangrep var den eneste måten å løse problemet på. Jeg følte vi planla Pearl Harbour motsatt vei." U.S.A. kunne ikke godta det som russerne hadde gjort. Hele saken viser Kennedys inngrodde anti-kommunisme. Han kunne ikke godta at kommunismen gjorde fremstøt i U.S.A.s "bakgård", Latin-Amerika. Allerede den første dagen under krisen begynte man å diskutere en blokade av Cuba. Dette ville vise Sovjetunionen at man ikke kunne gjøre hva man ville, samtidig som man ville hindre en atomkrig. Det var bare begrenset press på Sovjetunionen, som kunne økes hvis russerne foretok seg noe. Allikevel var det et dramatisk press på dem som ville bli forstått og med blokaden beholdt amerikanerne kontrollen over situasjonen. Et flyangrep, et såkalt kirurgisk angrep, var ifølge forsvarssjefen general Maxwell Taylor umulig. Man måtte enten angripe hele Cuba eller la det være, og man ville for nesten enhver pris unngå en krig, som nesten helt sikkert ville utvikle seg til å bli en atomkrig. Nye fotografier ble tatt Onsdag 17. oktober. Disse viste bilder av mange andre installasjoner enn dem man hadde sett dagen i forveien. Minst seksten, muligens opptil tretti raketter med en rekkevidde på over tusen miles. Amerikanerne regnet med at bare etter et par minutter etter at de var blitt avfyrt ville 80 millioner amerikanere være drept. Mellomdistanse rakettene kunne nå store byer som Washington, Houston og Kansas City, mens langdistanse rakettene ville nå helt til den canadiske grense i nord og nesten til Los Angeles i vest. Kennedy så nå en parallell med Berlin-krisen året før at saken egentlig ikke gjaldt Cuba men at det hele var en test på amerikansk besluttsomhet i den kalde krigen. Forsvarsstaben argumenterte med at en militær aksjon var nødvendig. Hvis amerikanerne ikke gjorde noe på Cuba ville russerne gå inn i Berlin og andre områder av verden med den følelsen at amerikanerne ikke ville foreta seg noen ting. " Vår kamp mot kommunismen verden over er mye mer enn fysisk overlevelse - den har som kjerne vår arv og våre idealer, og disse må vi ikke ødelegge." Dette moral spørsmålet brukte ExComm mye tid på, i følge R.Kennedy, "mer tid enn på noen andre temaer." Denne ettermiddagen (17/10) møtte president Kennedy Andrei Gromyko, Sovjetunionens utenriksminister. Dette møte var avtalt lenge på forhånd. Selv om amerikanerne nå hadde håndfaste bevis for Sovjetrussiske offensive våpen på Cuba så fortalte Gromyko til Kennedy at " Sovjetunionen vil aldri komme til å utstyre Cuba med offensive våpen ", den eneste assistansen Cuba hadde fått fra Sovjetunionen var " jordbruks- og jordutviklings utstyr i tillegg til et lite lager med defensive forsvarsvåpen." Den sovjetrussiske utenriksministeren satt altså og løy den amerikanske presidenten rett i ansiktet. Lørdag morgen (20/10) var ExComm Blitt enige om at en blokade av Cuba var den beste reaksjonen fra amerikansk side på det daværende tidspunkt. Dette var en løsning som man i ExComm regnet med Verdensopinionen, OAS (Organization of American States) og FN ville godta. President Kennedy var enige med dem og bestemte seg for det som ExComm var blitt enige om. OAS, alle landene i Amerika, var enstemmig enige med U.S.A. i at en blokade av Cuba var en rett beslutning. Den franske presidenten, Charles deGaulle, den vest-tyske for-bundskansleren, Konrad Adenauer og den britiske statsministeren Harold Macmillan synes og at president Kennedy hadde tatt en riktig avgjørelse. Men selv om man bestemte seg for en blokade, var de militære styrkene satt under høyeste beredskap. Tropper ble flyttet til Florida, fem andre divisjoner ble plassert på full beredskap og basen ved Guantanamo Bay ble styrket. Selv om man ute i verden var enige med U.S.A., fikk Kennedy problemer på hjemme-bane. Mange republikanere, Kennedys motstandere, mente at man burde vært hardere mot Cuba. De ville ha et angrep mot rakettbasene. Dette må ses på som et populistisk fremstøt rett før valget. De visste at det amerikanske folket var/er veldig anti-kommunistiske, og håpte på å sanke noen stemmer på å vise at de likte kommunistene mindre enn det Kennedy og demo-kratene gjorde. Dagene etter gjorde russerne ingenting ekstraordinært. Skipene som var på vei til Cuba fortsatte på samme kurs. CIA rapporterte at det ikke var noen økning i beredskapen hos Sovjetunionens militære styrker. De rapporterte også at det på basene på Cuba ikke ble sluppet inn andre enn russisk personell, og de var begynt å kamuflere rakettbasene. Samtidig rustet Kennedy seg på krig. Til broren, Robert, sa han:" Jeg sier det igjen, hvis Sovjetunionen gjør noe som gjør at en invasjon er uunngåelig, vil jeg ikke bruke flere dager på å gjøre oss klar." På kvelden mandag (22/10) skrev Kennedy et brev til generalsekretær Khrutsjov, der han gjorde det klart at blokaden var en lovlig handling støttet av et enstemmig OAS. Han skrev og at U.S.A. ikke ønsket å skyte mot sovjetiske skip. Med marinen ble Kennedy enig om at hvis et russisk fartøy nektet å stoppe så skulle man ikke skyte for å senke det, men heller sikte på propeller og ror for å tvinge det til å stoppe. Skipene skulle etterpå bordes for å lete etter våpen og annet militært utstyr. Fant man ikke dette skulle skipet få fortsette mot Cuba. Men problemene var ikke over. Den samme dagen rapporterte CIA sjefen, John McCone at Sovjetrussiske ubåter hadde begynt å bevege seg mot det Karibiske hav. Marinen fikk ordre om å forfølge disse ubåtene og på best og sikrest mulig måte beskytte amerikanske fartøy som passet på blokadelinjen. Dagen etterpå møtte Robert F. Kennedy ambassadør Anatoly Dobrynin. Han ble konfrontert med at russerne hadde løyet om rakettene til U.S.A. Nå visste presidenten at han hadde blitt bedratt, og det hadde fått en ødeleggende betydning for verdensfreden. Dobrynin sa nok engang at ifølge Khrutsjov var det ingen raketter på Cuba. Så her ser man tydelig at russerne, selv ikke etter at amerikanerne hadde fått bevis og konfrontert russerne med dem, ikke ville tilstå at de hadde plassert offensive raketter på Cuba. Onsdag morgen (24/10) ble blokaden satt ut i livet. Men i følge amerikanske etter-retnings-rapporter fortsatte de Sovjetrussiske skipene på stø kurs mot Cuba. Da disse rapportene kom inn begynte Kennedy å tvile på at han hadde gjort det rette, men Robert overbeviste ham med at det var det eneste rette han kunne gjøre. Han hadde i tillegg støtte fra hele den vestlige verden og alle sine allierte. Men de Sovjetrussiske skipene holdt altså stø kurs, og rapporter kom inn om at to Sovjetrussiske skip, Gagarin og Komiles, bare var et par miles utenfor blokadelinjen, og at en ubåt lå mellom disse to skipene. Kennedy bestemte seg for at skipene skulle stoppes, men bare et par minutter før katastrofen kunne ha vært et faktum, kom meldingen om at de Sovjetrussiske skipene hadde stoppet. Men et skip, Bucharest, stoppet ikke, og et par timer senere nådde det blokadelinjen. Det identifiserte seg for amerikanerne som et tankskip. Siden det var lite trolig at det bar raketter av noe slag, fikk det passere og fortsette mot Cuba. I mellomtiden begynte resten av verden å bli urolige. U Thant, Generalsekretæren i FN, kom med et forslag om at blokaden skulle oppheves hvis russerne gikk med på å ikke sende raketter til Cuba. Khrutsjov var enig og foreslo et møte. Kennedy sa at " krisen var blitt til ved at offensive våpen var blitt plassert på Cuba", og at " løsningen ligger i at disse blir fjernet." Han la og til at amerikanerne var villige til å innlede diskusjoner som ville lede til en fredfull løsning, men rakettene måtte fjernes. I et møte i FN's sikkerhetsråd konfronterte Adlai Stevenson Sovjetunionens ambassadør Valerian A. Zorin med fotografiene som var blitt tatt over Cuba. Det var her han holdt sin berømte "till Hell freezes over" tale. Dette var et fjernsynssendt møte, og Stevenson anklaget og ventet på en tilståelse fra russerne. Men Zorin sa at han ikke var i en amerikansk rettssal, og at han ikke ville svare Stevenson direkte "Ja" eller "Nei" på spørsmålet om russerne hadde plassert offensive raketter på Cuba. Da tok Stevenson fram fotografiene og viste dem til hele verden og beviste da for alle at russerne hadde plassert offensive raketter på Cuba. Nå begynte en rekke brevvekslinger mellom Kennedy og Khrutsjov. I brevene ville Kennedy ha Khrutsjov til å ta på seg skylden for krisen, mens Khrutsjov mente at den var amerikanernes feil siden de hadde truet Cubas suverenitet og revolusjonen der. Sovjetunionen nektet ubønnhørlig å godkjenne blokaden, samtidig som de arbeidet dag og natt på rakett- basene for å få dem klare i tilfelle en konfrontasjon. Kennedy gjorde det klart at hvis russerne fortsatte å bygge opp Cubas rakettstyrke, ville militær makt være det eneste alternativet. Fredag morgen (26/10) mottok Kennedy det som senere er blitt kalt Khrutsjovs "andre brev til Kennedy". Dette er et brev fullt av følelser, og det var ingen tvil om at Khrutsjov hadde skrevet det selv. Her gjør han det klart for Kennedy at: "U.S.A. ikke burde bekymre seg for rakettene på Cuba. De hadde bare defensive formål. Vi forstår meget godt at hvis vi angriper dere, vil dere svare på samme måte. Men dere vil og motta det samme som dere slynger mot oss. Og jeg tror at du forstår dette." Han gjorde det og klart at det ikke var noen vits for U.S.A. å stoppe skipene som var på vei mot Cuba. Disse inneholdt ikke våpen, og grunnen til det var at alle våpnene som Sovjetunionen skulle skipe til Cuba allerede var der. Han kom så med et forslag til Kennedy: " Ikke flere våpen til Cuba, og de som er der skal fjernes og ødelegges. Til gjengjeld skal dere oppheve blokaden og også gå med på å ikke invadere Cuba." Dette er første gang under krisen at Sovjetunionen innrømmet å ha plassert raketter på Cuba. Dagen etter mottar Kennedy et nytt brev undertegnet av Khrutsjov. Dette er et mye mer formelt brev, og sannsynligvis var det ikke ham selv men Utenriksdepartementet i Kreml som hadde skrevet det. Her står det klart og tydelig: "Vi vil fjerne våre raketter på Cuba, dere fjerner deres fra Tyrkia. Sovjetunionen lover å ikke invadere eller blande seg inn i Tyrkias interne affærer; U.S.A. må love å gjøre det samme angående Cuba." Selv om dette var et mye verre alternativ for Kennedy, hadde han lenge tenkt på å fjerne rakettene i Tyrkia. De var foreldede, og Polaris ubåtene i Middelhavet ville gi Tyrkia større beskyttelse. Men nå rett før valget og under press fra Sovjetunionen var det en umulig oppgave og fjerne rakettene fra Cuba. Han kunne ikke miste ansikt ovenfor velgerne. Kennedy fikk nå problemer på mange fronter. Denne lørdagen (27/10) tok situasjonen raskt en ny vending. Et U-2 fly på rekognoseringsoppdrag over Cuba var blitt skutt ned av en SAM rakett. Flyet hadde krasjet og piloten, Major Rudolf Anderson Jr, var blitt drept. Mange i ExComm og Forsvarsstaben argumenterte nå sterkere og sterkere for et flyangrep etterfulgt av en invasjon av Cuba. Men Kennedy fikk folk ned på jorden igjen. "Det er ikke det første steget som bekymrer meg, men det at begge sider går videre til fjerde og femte steg - og vi kommer ikke til det sjette for da er det ingen igjen til å gjøre det. Vi må huske på at vi har å gjøre med en veldig hasardiøs sak. (..) Vi må være klar over at vi bestemmer over skjebnen til U.S.A., Sovjetunionen, Tyrkia, NATO, og hele menneskeheten." Man hadde nå to brev å forholde seg til i Washington. Hvilket skulle man gå ut fra. Kennedy fikk råd fra broren Robert og sin personlige rådgiver Theodore Sorensen om å ignorere det siste brevet og gå ut fra det første. Kennedy sa seg enig og sendte et nytt brev til Khrutsjov. Her sier Kennedy følgende: "Hvis jeg har forstått ditt brev av 26.oktober riktig er ditt forslag som følgende: 1) Dere fjerner disse våpen systemene fra Cuba under observasjon fra FN, og stanser innførelsen av flere slike våpen system til Cuba. 2) Vi på vår side vil etter at dette er gjort under observasjon fra FN; a) fjerne blokaden av Cuba, og b) gi forsikringer om å ikke invadere Cuba. Jeg er sikker på at andre stater på den vestlige halvkule vil gjøre det samme. (..) Jeg vil og si at U.S.A. er veldig interessert i å redusere spenningen og stanse våpen kappløpet; og hvis ditt brev sier at du er forberedt på å diskutere en detente som påvirker NATO og Warszawa pakten, er vi forberedt på å få fram forslag fra oss og våre allierte. Men det første som må skje er at arbeidet på rakettbasene på Cuba må opphøre og må gjøre disse våpnene uopperative." Kennedy nevner altså ikke rakettbasene som amerikanerne har i Tyrkia, og at han dermed utelukker dem fra avtalen. Men ellers hadde president Kennedy gjort det han kunne for å hindre en krig mot Sovjetunionen. Disse begynnende samtalene angående nedrustning ledet i 1963 til en avtale om stans i prøvene med kjernefysiske våpen i verdensrommet, atmosfæren og under vann. Men hele krisen begynte nå å bli enda farligere. Siden sovjetiske SAMs hadde skutt ned et U-2 fly, var amerikanerne tvunget til å sende med en eskorte til rekognoserings- fly ene, med ordre om å skyte på de sovjetrussiske rakettbasene hvis de først var blitt beskutt. Men krisen gikk nå mot slutten. Søndag morgen (28/10) klokken 11.00, møtte R.F. Kennedy sovjetambassadøren Anatoly Dobrynin. Han kunne meddele at Khrutsjov hadde gått med på å demontere og trekke tilbake rakettene fra Cuba under observasjon fra FN. Budskapet ble og kringkastet fra Kreml via Radio Moskva. Krisen var over. Allikevel tok det noen måneder å få knyttet opp alle knutene. Castro nektet FN observatørene å komme til Cuba. Men vanskelighetene ble overkommet ved at man til slutt tillot amerikanske U-2 fly, med eskorte fra IL-28 bombefly, å overvåke demonteringen. Cuba-krisen var dermed over og Kennedy og Khrutsjov hadde unngått krig, en krig som kunne ha blitt en verdenskrig mellom NATO og Warshawa-pakten, en krig som høyst sannsynlig ville ha blitt utkjempet med atomvåpen. De to statsoverhodene klarte å holde hodet kaldt og tenke ut fornuftige løsninger, slik at verden slapp å oppleve en altødeleggende atomkrig. Khrutsjovs intensjoner og grunner for Kennedys reaksjoner Hvorfor bestemte Khrutsjov seg så for å plassere disse rakettene på Cuba? Var det for å forsvare Cuba eller et dårlig skjult trekk for å bedre sin strategiske plassering i forhold til U.S.A.? Dette er tror jeg er et spørsmål med to svar. Khrutsjov ville forsvare Cuba som kommunistisk stat på den vestlige halvkule, som nok var hovedpoenget, men han ville og skaffe Sovjetunionen et strategisk angrepspunkt i tilfelle angrep mot U.S.A. Khrutsjov sa selv, at Sovjetunionen ikke trengte å plassere sine våpen utenfor sitt lands grenser: "Vi har så kraftige raketter som bærer våre atomvåpen, at de rekker hvor som helst hvis de skytes ut fra Sovjetunionen, så vi trenger ikke å lete etter baser utenfor våre grenser." Annen dokumentasjon står og i Khrutsjovs "andre" brev til Kennedy. Der sier han rett ut at amerikanerne ikke trengte å bekymre seg for rakettene på Cuba. De var der bare i forsvarsøyemed ovenfor Cuba. Sovjetunionen ville forsvare det kommunistiske styresett som Fidel Castro hadde innført etter revolusjonen i 1958. Det er selvfølgelig viktig med strategisk viktig plasserte allierte i kampen mot "den store fienden", akkurat som U.S.A. har det i Vest-Europa. Khrutsjov ville utnytte sin alliert til å skaffe seg et bedre utgangspunkt ovenfor U.S.A. Selv om de sovjetrussiske rakettene var sterke nok til å nå U.S.A. fra Sovjetunionen, var nå amerikanernes reaksjonstid betydelig minsket. Sovjetunionen plasserte for første gang raketter utenfor sitt eget lands grenser, men hadde de egentlig hatt noe sted å plassere dem før? I Øst-Europa kunne de nok ha plassert ut noen raketter, men det betalte seg ikke ovenfor den risikoen man løp hvis de vesteuropeiske landene eller U.S.A. skulle merke dette. Man ville der ikke øket den strategiske plasseringen nok i forhold til risikoen for å bli oppdaget, mens på Cuba stod dette seg helt anderledes. Her trodde Khrutsjov at han kunne bære risikoen, for man hadde forbedret sin strategiske plassering så til de grader at man nå kunne prøve å presse amerikanerne til å få beholde basene. Hvis man ble nødt til å fjerne dem kunne man og kanskje komme til en avtale med amerikanerne om at de skulle fjerne sine raketter i Tyrkia og andre plasser i Europa. På den annen side ville det ha vært lett for amerikanerne å sette disse rakettbasene ut av spill ved en flystøttet invasjon av Cuba. Dette var egentlig aldri et alternativ fra Kennedys side, men hvis Sovjetunionen hadde gått til angrep på U.S.A., ville det ikke tatt lang tid før man igjen stod slik man hadde gjort før. U.S.A. ville ødelagt basene og Cuba, en alliert stat av Sovjetunionen ville ha vært under amerikansk kontroll. Amerikanerne var/er cubanerne totalt overlegne når det gjelder militær styrke, og noen sovjetrussiske rakettbaser ville bare vært en liten hindring for amerikanerne. Men skulle amerikanerne invadere Cuba hadde de måttet risikere en krig med Sovjetunionen, og Khrutsjov gamblet nok på at U.S.A. ikke ville ta denne sjansen. Dette gjorde de ikke heller, men press både fra amerikanerne, FN og andre internasjonale organisasjoner gjorde at Sovjetunionen til slutt fjernet rakettbasene fra Cuba. Men på den annen side kan man jo og forstå amerikanernes reaksjon på at Sovjetunionen plasserer raketter på Cuba, i deres egen "bakgård". Det var en unødvendig fiendtlig handling fra sovjetrussernes side, hvor Kennedy var nødt til å reagere selv om sovjet-russerne sa ta rakettene var der bare i forsvarsøyemed. Og det var Khrutsjov nødt til å være klar over. Amerikanernes varslingstid var gått drastisk ned. Nå hadde man bare 8 minutter på seg fra rakettene var blitt avfyrt til de ville slå ned i U.S.A. Kennedy måtte kjøre den harde linjen og vise seg som en god anti-kommunist, som ikke ville la seg rokke ved at Sovjetunionen plasserte raketter på Cuba. Det var egentlig sterkt gjort av Kennedy å ikke gå til en militær aksjon mot rakettbasene på Cuba. Hjemme i U.S.A. var det sterke krefter både innen ExComm, Forsvarsstaben og det Republikanske parti som ville ha et flyangrep mot Cuba. Men Kennedy lot seg ikke presse og tenkte nøye gjennom saken sammen med ExComm. Til slutt kom han fram til at et flyangrep alene ikke var tilrådelig, og man inntok en mildere holdning ved å sette opp en blokade mot Cuba. Man risikerte ikke krig på dette punkt, og man kunne hvis det ble nødvendig raskt sette hardere tiltak ut i livet. Det var det første steget, og man kunne hvis nødvendig ta flere skritt siden. Hvis utplasseringen av rakettene fra Khrutsjovs side var et forsøk på å få fjernet amerikanernes raketter i Tyrkia og andre deler av Europa, burde han ha tenkt seg om en gang til. Som vi har sett, så hadde Kennedy allerede planlagt dette. Rakettene var gamle og Polaris-ubåtene i Middelhavet var et bedre forsvar for Tyrkia enn rakettene ville være. Men utplasseringen av Sovjetunionens raketter på Cuba gjorde det umulig for Kennedy å handle slik selv om han kanskje ville det. Han kunne ikke miste ansikt ovenfor det amerikanske folk og resten av verden. Han måtte vise seg som en mann som ville bekjempe kommunismen på alle fronter, og hvert fall når den kom så nærme U.S.A. som det den gjorde nå. Han hadde valget i U.S.A. og å tenke på også. Som den populære presidenten han var, regnet man på forhånd med at demokratene skulle få flertall i Representantenes Hus, men hvis han nå begynte å vise svakhet ovenfor den store fienden, Sovjetunionen, så ville hans popularitet falle og Republikanerne ville få flere stemmer ved valget enn før antatt. Men det er vel og tvilsomt at han, selv uten det nært forestående valget, ville ha fjernet rakettene i Tyrkia etter press fra Sovjetunionen. Han kunne ikke miste ansikt. Hele saken, så rart det kanskje kan høres ut, kan sies å ha vært et spørsmål om stolthet hos den enkelte statsleder. Så det var nok derfor Kennedy ikke fjernet rakettene i Tyrkia på dette tidspunkt, men heller ventet til 1963 før han gjorde det. Han kunne ikke bukke under for press, og når han da fjernet dem i ettertid hjalp han i tillegg Khrutsjov til å få tilbake litt tillit, ettersom han nå endelig kunne si at han hadde fått noe ut av Cuba-krisen. Jeg tror at hverken Kennedy eller Khrutsjov ønsket en krig. De visste at den ville blitt en atomkrig som ville ha ødelagt hele verden. "Hverken den ene eller den andre siden ønsket en krig om Cuba, men det var mulig at en av sidene ville ta et steg - av grunner som "sikkerhet" eller "stolthet" - som krevde en aksjon fra den andre siden, som i neste omgang , av de samme grunnene, ville føre til en kontra-aksjon, og til slutt en militær konflikt. Det var det han ville unngå." De ville ikke ta på seg det ansvaret det ville ha vært å gå inn i historien som de menn som "trykket på knappen", og med det utløste den første (og høyst sannsynlig den siste) verdenskrigen utkjempet med atomvåpen. Istedenfor løste de, med hjelp av Generalsekretæren i FN U Thant, krisen med diplomatiske midler i form av brever og møter med ambassadørene. Hva ville skjedd uten "Bay of Pigs" invasjonen i 1961 Arthur M. Schlesinger nevner i boken sin i slutten av kapittelet om "Bay of Pigs" at: "Ingen bør betvile at fiaskoen på Cuba i 1961 bidrog til suksessen 1962." Dette er jo helt klart. Hadde ikke Kennedy støttet en mislykket invasjon i av Cuba i 1961, så ville det vært lettere å gjennomført en invasjon i 1962. Han var egentlig ganske nærme en slik avgjørelse, men fikk råd fra flere hold denne gangen. Ikke bare gjennom departementene som var direkte innblandet, men og fra andre instanser, slik at han ikke ble offer for noen få folks vilje. Han ville ha, og fikk, råd fra statsrådene men og andre folk høyt oppe i departementene. I tillegg fikk han råd fra ambassadøren i Moskva, Tommy Thompson, og Ministeren for Latin-Amerika, Ed Martin, som var blitt helt tilsidesatt året før under invasjonen i "Bay of Pigs". Dette var personer som ikke satt i ExComm, men allikevel kom de med gode råd for hva U.S.A. og Kennedy burde gjøre. Kennedy veide alle argumentene for og i mot helt til han mente at han hadde kommet fram til den riktige løsningen, en blokade av Cuba. Man kan si at både støtte-apparatet og Kennedy selv var blitt mer erfarne i styringen av landet. Han var og mer åpen i hva han gjorde under Cuba-krisen, enn det han hadde vært under invasjonen i "Bay of Pigs". Han rådførte seg med OAS, og han fikk støtte fra både FN og de store statslederne i Europa; deGaulle i Frankrike, Macmillan i England og Adenauer i Vest-Tyskland. Dette gjorde at han ble sikrere i sin sak om at han denne gang hadde gjort det rette, og dermed tenkte han ikke så mye på muligheten for å invadere Cuba. I tillegg ble diplomatiet brukt bedre. Under invasjonen i "Bay of Pigs" var de diplomatiske forbindelsene med Cuba brutt, mens under Cuba-krisen ble brevskrivning mellom Kennedy og Khrutsjov gjennomført nesten daglig. I tillegg møttes den sovjetiske ambassadøren, Dobrynin, medlemmer av Kennedy-administrasjonen, spesielt R. Kennedy, for å klare opp i problemer som oppstod. Hadde han ikke hatt disse personene til hjelp ville han sannsynligvis godtatt argumentene til Forsvarsstaben og CIA som støttet forslaget om et flyangrep etterfulgt av en invasjon slik som skjedde forut for invasjonen i "Bay of Pigs". Da ville igjen Khrutsjov reagert, for, som tidligere sitert, et amerikansk angrep på Cuba ville medføre et motangrep fra Sovjetunionen. Og da ville den katastrofale krigen vært et faktum. Avslutning I denne oppgaven har jeg tatt for meg Cuba-krisen. Jeg har tatt opp spørsmål som Khrutsjovs intensjoner, grunner for Kennedys reaksjoner og hva som ville skjedd uten invasjonen i "Bay of Pigs"? Jeg har og tatt for meg selve hendingsforløpet under disse spennende dagene i september/oktober 1962. Hva som skjedde, og hvem som gjorde hva? Dette var den kalde krigens høydepunkt, hvor statslederne i de to supermaktene innså hvor farlig en kjernefysisk opprustning kan være. Det ender og med at de to landene nærmer seg hverandre og begynner å inngå avtaler for nedrustning. Et eksempel er avtalen fra 1963 om stans i prøvesprengningene med kjernefysiske våpen i verdensrommet, atmosfæren og under vann. I tillegg opprettes det og i 1963 en direkte fjernskriver linje mellom Washington og Moskva. Jeg har kommet fram til at Khrutsjov hadde en todelt intensjon ved å plassere raketter på Cuba. Han ville både forsvare Cuba, som en kommunistisk satellitt i den vestlige verden, og han ville skaffe seg et bedre strategisk utgangspunkt ovenfor U.S.A. i tilfelle en krig. Nå kunne han starte et angrep mot amerikanerne fra Cuba, med langt mindre varslingstid for amerikanerne og siden fortsette angrepet fra Sovjetunionen. Mot denne trusselen var Kennedy nødt til å reagere. Han satte opp en blokade mot Cuba istedenfor å invadere dem som mange amerikanere ville. Dette var helt klart det lureste han kunne gjøre i den spente situasjonen som U.S.A. og resten av verden befant seg i. Ved å iverksatte blokaden mot Cuba gjorde han det helt klart for Sovjetunionen at han ikke tolererte det de hadde gjort, samtidig som han ikke oppførte seg så hissig at Sovjetunionen følte at de måtte bruke de rakettene som de hadde på Cuba. Dette gjorde at spenningen mellom de to supermaktene avtok litt, og man begynte å innlede diplomatiske forbindelser istedenfor å løse problemet på slagmarken. Hadde Kennedy følt seg så truet av Sovjetunionen at ha hadde gått til det skritt å invadere Cuba ville Sovjetunionen svart tilbake med samme mynt og den tredje verdenskrig ville vært et faktum. Dette ville da sannsynligvis blitt en totalødeleggende krig utkjempet med atomvåpen, og kloden vår ville ganske sikkert ha blitt ødelagt. En atomkrig ville ikke etterlatt mange overlevende, og vi skal være takknemlige for at Kennedy og Khrutsjov kom til enighet ved "forhandlingsbordet". Hvis ikke ville ikke vi ha sittet her nå . Litteraturliste: Robert F. Kennedy: "Thirteen Days: A Memoir of the Cuban Missile Crisis." W. W. Norton & Company, Inc. 1969. Richard J. Walton: "Cold War and Counterrevolution: The Foreign Policy of John F. Kennedy." The Viking Press, Inc. 1972. Arthur M. Schlesinger Jr.: " De Tusen Dagene: Boken om John F. Kennedy." J. W. Cappelens Forlag. 1966. Bind 1 & 2. Jens Jørgensen: "Stormagtsproblemer 1955-62: Historiske Kilder." Gyldendalske Boghandel, Nordisk Forlag A.S. 1974.