Denne saken er hentet fra Ungdomsiden.no.
URL: http://www.ungdomsiden.no/index.php?subaction=showfull&id=1097081923&archive=&start_from=&ucat=2&
Dato: 6. October 2004 06:58 PM
Drømmen om Kristine
Eline Holter
Solen skinte inn i gjennom det lille vinduet, og traff meg i ansiktet. Det var onsdag og klokken var omtrent ti om morgenen, men jeg lå enda i sengen min og stirret opp i taket. Dette var det jeg likte best, å ligge avslappet i sengen min før tankene kommer ordentlig i gang og dagen begynner. Mamma banket svakt på døren, og lurte på om jeg var våken. Jeg gav fra meg et stønn, dro dynen til side og gav henne et trøtt sovesmil. Håret mitt sto til alle kanter, og jeg hadde en fin sovetugge i bakhodet mitt som jeg alltid pleide å ha hvis jeg hadde sovet urolig. Av en eller annen merkelig grunn hadde jeg hatt en fæl natt. Jeg viste ikke hva det var, men noe var det. Jeg trakk pusten og satte beina utenfor sengen. Jeg strakk hendene opp i været, og gjespet, så løp jeg inn på rommet til søsteren min for å se om hun var våken. Men nei. Borte vekk. Som hun hadde vært de to siste ukene. Min søster kom ikke hjem etter skoleturen klassen hennes hadde hatt til Tusenfryd i Oslo. Det siste jeg husker av henne er ei søt livsglad jente som alltid hadde et smil om munnen. Vi kranglet mye, men nå som hun var borte kjente jeg hvor glad jeg egentlig var i henne. Politiet hadde ikke funnet noe, ikke så mye som et eneste spor. Hvilket jeg fant meget trist og irriterende. Kan det egentlig være så vanskelig? I en fornøyelsespark, så har ingen sett henne? Eller at en eller annen syk galing tok henne med seg? Nok om det. Jeg hadde bestemt meg for at denne dagen skulle jeg gjøre bare det jeg hadde lyst til og at dagen skulle bli fin. Skolen hadde mamma latt meg slippe. Det var en av de få tingene jeg så på som positive i den tiden Kristine var borte. Uansett, hvis jeg hadde dratt på skolen hadde det bare flokka seg en hel haug med folk rundt meg og stilt meg hundrevis av spørsmål.
Jeg spaserte sakte inn på badet, og tok meg en dusj. Hvis dagen skulle bli fin, måtte jeg også føle meg fin. Tok på meg en god del sminke, masse spray og all slags annen drit i håret. Og til slutt noen tøffe klær. Da følte jeg meg fin. Jeg gikk ned for å spise. Det var ingen hjemme bortsett fra mamma som ikke orket jobben etter det med Kristine. Huset var liksom så tomt uten henne. Ingen som skrek, sang eller løp rundt i huset som en annen galing. Av en eller annen grunn så savnet jeg alt bråket hennes også. Jeg tok med meg maten inn i stua og satt med ned i sofaen, og slo på tv-en. Bare sånne grusomt kjedelige programmer som ”God morgen Norge” eller reprise fra ”World Idol”. Husker jeg syns han Peter fra Belgia var så fæl. Han la skamm over alle Nirvana fans. Altså, han sang en av Nirvanas bra sanger. Det var helt tragisk etter min mening. Jeg husker jeg satt og var flau. Kanskje derfor jeg ble kaldt ”Queen Of Darkness” på skolen også. Jeg var vel ikke helt lik de andre jentene på skolen, hadde ganske forskjellig musikksmak fra dem. De hørte på ting som Britney Spears, Mariah Carey og mange andre idiotiske ”boyband”. Jeg savnet ikke å ha dem som venner heller. Sånne jenter som bryr seg om hva alle om enhver mener om dem. Dessuten kan de ikke være venner med en person fordi den ser ikke ser ut som dem selv, eller er litt spesiell. Jeg var ikke lik i klesstilen heller, jeg gikk for det meste i svart. Noen nagler hadde jeg vel også.
Det er to år siden Kristine ble bortført. Hun ble funnet død tre mil inne i en skog like ved Tusenfryd. Den dagen jeg mente skulle bli så fin, ble alt annet en det. De ble den mest tragiske og grusomme dagen i hele mitt liv. Det var den dagen politiet ringte og fortalte at de hadde funnet Kristine. Død. Det var visst ikke tegn til at noen hadde plaget henne. Men ”han” som jeg mente det var hadde kvalt henne. Hvis det hadde vært sånn at hun hadde en sykdom som tok livet av henne hadde jeg nok sett annerledes på savnet. Men det at noen bare tar med seg en liten uskyldig jente inn i skogen er noe helt annet. Gjerningsmannen var en ”han” som jeg tenkte meg, han ble dømt til 21 år i fengsel. Han kunne sitte inne hele livet hvis det hadde vært opp til meg, han fortjente ikke en gang å leve. Hvorfor akkurat Kristine, min søster? Hva hadde hun liksom gjort den drittsekken? Begravelsen var fæl. Hele landet visste om det, det hadde vært på nyhetene om den lille, stakkars og uskyldige jenta. Alt ble brettet ut på tv. Om hvordan min søster gikk ifra oss. Om hvor kort livet hennes ble. Jeg husker den lille lappen jeg la i kista hennes. Den så ingen bortsett fra meg, og forhåpentligvis har Kristine lest den.
”Hei Kristine. Jeg vil bare at du skal vite at jeg elsker deg. Jeg vil aldri glemme de fine dagene vi hadde sammen. Selv om vi kranglet mye, så er vi fortsatt søsken, og ingen kan ta ifra oss søskenkjærligheten. Jeg vil alltid huske deg som den gode, søte snille, pene og hjelpsomme jenta du var. Jeg kommer alltid til å huske deg og jeg vil alltid være glad i deg. Det kommer ikke til å gå en dag hvor jeg ikke tenker på deg. Du kommer til å bli savnet så inderlig høyt av alle som kjente deg.
Livet er så utrolig urettferdig, du fortjente ikke det her, Kristine! Du var så snill, du fikk meg alltid til å le når jeg var i dårlig humør. Ikke glem meg da, selv om du sikkert har det mye bedre der du er nå. Vi møtes igjen da vennen min, det vet jeg. Glad i deg. ”
Den neste mnd etter Kristines begravelse dro jeg og mamma til Spania. Vi måtte bare komme oss bort fra alt og alle. Noe jeg tror vi hadde godt av også. Jeg hadde ikke vært på skolen etter Kristine ble borte. Og det begynte å bli ganske lenge. Jeg dro på skolen allerede dagen etter jeg kom hjem fra Spania. Der ble jeg møtt med triste og liksomforstående blikk. Alle trodde de viste hvordan jeg hadde det. Nå, bare fordi det hadde skjedd meg og min familie noe tragisk. Jeg fikk plutselig noen nye ”venner” også.
Som jeg fort mistet etter at jeg møtte Christian. Christian er 16 år, og gikk på skolen ved siden av. Ungdomsskolen og VGS lå like ved siden av hverandre. Han var så fin. Mystisk. Noe jeg alltid hadde likt med gutter. Han hadde langt svart hår, og spilte i band. Husker jeg så på han i flere mnd før det med Kristine. Alle de på skolen visste hvem jeg var nå. Irriterende. ”Der kommer hu som mista søsteren sin” Hver eneste dag ble jeg minnet på at Kristine var borte.
Husker det skjedde på en mandag, rett før det ringte inn. Jeg hørte en stemme bak meg – Du! Hvordan går det med deg om dagen? Jeg skvatt. Verdens fineste hadde pratet til meg. Selvsikker der han kom mot meg. – Eh. Jo da. Det går så bra så. – Ja, altså.. Jeg har sett på deg en god stund. Han ble flau. Jeg også. Det pene ansiktet hans ble sakte men sikker rødt. – Har du det ja.. Hva var det jeg svarte? Uff, tenkte jeg. Måtte si noe mer til han. – For å være helt ærlig, så har jeg sett på deg en god stund også. Måtte si noe mer. Han spiller i band! Nei, det kan jeg ikke si. Da virker det som om jeg har gått rundt og forhørt meg om han. –Ehm. Skal vi gå på kino? Spurte han. –Ja. Kan vi godt. Og jeg satte opp verdens største glis. Etter den dagen gråt jeg meg ikke i søvn hver kveld. Som jeg hadde gjort det siste halve året. Jeg hadde avtalt med Christian at vi skulle møtes ved gangbroa så vi kunne gå ned sammen. Rart. Hadde aldri pratet med han før, og det første han gjør er å invitere meg med ut på kino. Jeg i min lykkerus gikk smilende hjem fra skolen den dagen. Jeg skulle på kino allerede dagen etter. Jeg viste ikke hva vi skulle se på, hadde aldri interessert meg noe særlig for film. Etter skolen gjorde jeg ferdig alle leksene, så jeg slapp noe resten av uka. Plutselig ploppet det en melding inn på mobilen min ” Jeg gleder meg til i morgen, Elina! Hilsen Christian.” Han hadde nummeret mitt! Navnet mitt også. Da er det visst ikke bare jeg som har vært veldig nysgjerrig. Jeg ble bare enda gladere enn det jeg allerede var, det skal mye til for å bli så glad som jeg var den kvelden. Jeg gikk og satt meg ved datamaskinen. Satt der i et par timer og surfet rundt på nettet. Når jeg ikke gadd mer tok jeg meg ei brødskive og gikk opp på rommet mitt. Satt på litt depressiv goth metall musikk som jeg alltid hadde hatt sansen for, og la meg ned i senga. Ble til slutt veldig trøtt, så jeg gikk inn på badet for å pusse tennene og legge meg. Jeg sovnet fort. Jeg drømte…
Jeg satt på et loft hvor jeg aldri hadde vært før. På en stol midt i rommet satt jeg. Plutselig ser jeg en skikkelise komme mot meg. Kristine. Hun var liten og blek, kledd i en hvit lang kjole. –Hei. –Hei sa jeg. Jeg begynte å gråte. Kristine ga meg en klem, rart, kjente hu der samtidig som jeg ikke kjente at hu tok på meg. Hun sa at hun bare ville vise meg at hun var der. Og at hun satte pris på lappen hun fikk. Hun sa at hun var glad i meg. Så forsvant hun.
Jeg våknet brått. Jeg var glad. Kristine var borte, men ikke helt. Hun hadde gitt tegn fra seg gjennom drømmen min. Jeg lå i senga i ti minutter før jeg bestemte meg for å stå opp. Jeg slang beina ned på gulvet som var iskaldt. Reiste meg opp, gikk inn på badet og tok meg en dusj. Stod inne i dusjen minst en time, tenkte på det Kristine hadde sagt til meg. Det kjentes ut som om noe inni meg hadde blitt mye lettere, hadde ikke den tunge klumpen inne i meg lenger. Jeg begynte 09.30 på skolen, så jeg kunne jo egentlig somle så mye jeg ville. Jeg kom sikkert til å prate med Christian, så jeg pyntet meg litt ekstra for han. Jeg gikk ned. Deretter tok jeg meg noe å spise, og gikk til skolen. Når jeg hadde gått et lite stykke fikk jeg en rar følelse. Christian gikk bak meg, jeg kjente at det var noen som så meg i ryggen. Han ropte på meg, han ville ta følge bort til skolen. Ingen av oss sa et ord der vi gikk. De siste 200 m bort til skolen holdt han meg i hånda. Den fine hånda hans tok bare tak i min helt uten videre. Han hadde så god og varm hånd. Han var så spesiell på en bra måte. Bare helt perfekt.
Nå som jeg vet at Kristine har det bra er alt mye lettere. Det gikk bra med meg og Christian også.