Denne saken er hentet fra Ungdomsiden.no.
URL: http://www.ungdomsiden.no/index.php?subaction=showfull&id=1100811371&archive=&start_from=&ucat=13&
Dato: 18. November 2004 09:56 PM
Selvdestruktiv?
Benedichte
Jeg går her med døde roser i hendene. Roser med torner som skjærer gjennom min sarte hvite hud. Og ut av såre hull triller røde dråper som små bekker av rød vin, kan gjøre en lykkelig, når blodet bruser og man ser alt gjennom en glassboks som bare sommerfugler og blomster som danser med sommerbrisen, skinner gjennom. Bare det pene, og vakre. Den blinde kjærligheten, som så mange har referert til det som. Men bekkene av rødvin er også kilde til noe annet. Noe verre enn det i utgangspunktet var. Nå blir glassveggene til et forstørrelsesglass, som bare forstørrer det vonde. Det fæle. Og for den som følte seg på toppen av verden, er det utrolig langt ned når man møter ett slikt forstørrelsesglass. Ett hardt fall, og et dytt kjennes i hele kroppen i det den treffer bakken. Føles som om hele kroppen skal briste.
Smerte. Uutholdelig smerte. Plutselig ser ikke den lykkelige glassboksen så vennelig lengre. Den gjør én bare blind, og slipper én så plutselig ut i kulden igjen. Og gir bare en følelse av fangenskap. Midlertidig lykke, som skal straffes med langvarig ulykke, og siden minnet om den lykken som en gang var, som aldri vil være den samme. For nå sitter redselen for å bli forlatt i kroppen. Man er ikke like naiv, man kan ikke være det. Fordi man har vært på toppen, kjent sommerbrisen som smeiker over kinnene, og falt så hardt. Man kjenner for alvor kontrasten på kroppen…
Jeg går her med vinden smygende bak meg. Prøver å se på den som støtte. Men tankene suser gjennom hodet. Usikkerheten stikker i meg. Der borte står han, selvsikker og standhaftig. Han, kongen av alt. Han som er best, vet best. Og alle lar han herse med dem, så lenge han er i nærheten. Og lar litt av hans glans skinne på dem. Dessuten taper han aldri. Hvis han i hele tatt står i fare for å være svekket, snur han det tvert om til noe positivt. Og alle blir like fascinert av ham som før. Alle jentenes øyne lyser mot ham, kun så han kan speile seg i dem, beundre seg selv og la seg beundre. La dem bade ham i hans eget ego.
Men han ville ha meg. Hvorfor? Fordi jeg ikke viste interesse. Jeg ble vanskelig å få tak i, ble en utfordring. Det han ikke kunne få, trengte han sårest. Og jeg ble ett trofé på hyllen med bragder i livet hans. Enda en grunn til at hans ego skulle vokse. Enda en seier i rekken. Men selv om han hadde vunnet på ny, selv om han lyste av stolthet den dagen han endelig kapret meg, så var han svak innerst inne. Jeg vet det, for jeg har sett det. Kjent det på kroppen. Hvordan han viker unna når ting blir for tøft, hvordan han aldri har ordene han trenger. Han er ikke supermann, ingen er, og han er ikke perfekt, selv om han prøver som best han kan, å fremstå slik. Og selvfølgelig syntes jeg det var kult den dagen han sto frem og kalte meg ”sin.” Likte det når alle jentene skulte på meg drevet av ren sjalusi. Selvfølgelig kjente jeg at jeg vokste på det! Hvem ville ikke følt seg bedre? Føler meg patetisk når jeg tenker på det nå, at jeg løp etter han, som en logrende hund, kom hver gang han trengte meg, og nikket samtykkende hver gang han trengte støtte. Prøver å overbevise meg selv om at nå vil jeg bare ende det, få stoltheten igjen. Selv om det går ut over meg, selv om jeg vet jeg egentlig elsker han, prøver jeg å overbevise meg selv om at det er en løgn alt hva hjertet mitt sier. Ikke akkurat en nyhet at jeg saboterer for meg selv. De som kjenner meg vet det. Jeg vet det. Men likevel skjer det gang på gang. Jeg er selvdestruktiv på alle tenkelige måter. Gjør ting som egentlig strider mot mitt eget ønske, og sitter alene igjen og gråter etterpå. Syntes synd på meg selv fordi jeg er ensom igjen, og enda verre blir det når jeg vet at jeg gjorde det vel vitende om at jeg kom til å bli knust innvendig i lang tid etter. Ikke rart jeg tærer på meg selv. Ikke rart jeg litt etter litt blir syk. Ikke fysisk, men psykisk.
Men egentlig har jeg piller. Antidepresiva, eller ”lykkepiller” som de populært kalles. Fontex heter de. Jeg har valgt dem selv, fordi det er de eneste pillene som ikke har vektøkning som bivirkning. De eneste det faktisk går den andre veien, mot vekttap. Da faren så på bieffektene skjønte han det nok, grunnen til at hun hadde valgt akkurat disse, han visste godt jeg var en eks anorektiker. Spiser henholdsvis normalt nå, men er fremdeles veldig opptatt av vekt og utseende. Leser bøker om hvordan det perfekte menneske så ut. Har lært litt av hvert om hva som ikke stemmer med meg selv på den måten. Man skal ha 30 % mindre midje enn hofteparti. Man skal være symmetrisk i ansiktet, for mannen ser intuitivt på dette som ett tegn på god helse. Man skal være blond, for det er sexy fra naturens side. Når man føder sitt første barn blir håret automatisk flere nyanser mørkere fra naturens side, fordi man visstnok ikke har behov for å tiltrekke seg menn lengre. Det er uttalige kriterier, og riktig nok ikke ett eneste menneske i verden kan huke av på alle, men jeg er ikke fornøyd. Blir aldri fornøyd. Perfeksjonisten i meg gnager fra innsiden. Og stemmen sier klart i fra: ”du er ikke god nok før du er best.”
Skrøpelig som jeg er, nærmer jeg meg med små skritt. Plutselig kjennes det som vinnen pisker i mot meg, som om den prøver og rive meg fra hverandre og spre meg som aske rundt i verden. Skrittene mot ham blir plutselig så mye tyngre. Kanskje det har noe med at jeg er velviten om at jeg ikke har tatt pillene på lang tid. Pappa nektet plutselig å betale dem. Han trengte penge til andre ting. Ting jeg godt vet hva er, men er for pinlig å innrømme, til og med for flaut til å innrømme for meg selv. At slikt kan være mer verd enn meg sier noe om verdien jeg har. Og derfor har jeg ikke sovet eller spist på tre dager. Det eneste jeg ser ut til å klare er å skrive depressive dikt om hvor utilfreds jeg er med tilværelsen. I disse diktene veier jeg for og i mot livet. Og alltid ender det med søl. Snørr, tårer og blod. Jeg skriver diktene for å komme nærmere kniven. For å ha grunn nok til å oppsøke smerten. For å gi utrykk for alt jeg har inne gjennom selvskading. La alt jeg bærer på av følelser som ikke kommer frem blød ut. Jeg kutter, med rosens torner. Og husker at når dette er over, kanskje jeg en dag opplever annet enn tornene, og den visne kronen. Kanskje jeg en dag opplever at blodet mitt har farget rosen, og tårene vekket den til livet. Og da er det mulig jeg opplever solskinns dager igjen, opplever blomsten. Og kanskje en dag tårene mine har vasket bort arrene som stadig blir flere. Hvis ikke er jeg stygt redd for at kniven jeg søker trøst i, en dag skal la meg drukne i tårer mens alt blodet i kroppen tømmes ut over den kalde hvite snøen jeg føler at jeg tilstadighet vandrer opp til knærne i. Snø som fyller meg med kulde. Ubeskrivelig ond kulde.
Da var det to små skritt og tre ord igjen. Og jeg blir for alvor alene i verden. Han vet mine svakheter, jeg vet hans. Han vet hva som knuser meg, hva som bygger meg opp igjen. Han kan trøste, han kan såre. Og til nå har han hjulpet meg. Hjulpet meg for mye, slike som meg takler ikke medfølelse. Selv om vi trenger det så sårt. Jeg føler ikke fortjener det. Og at om ikke jeg ender det, så gjør han. Og det er verre. For sånn som det blir nå, når jeg ender det, så ligger jeg over ham utad. Jeg blir den som slo opp med han ingen slår opp med. Så nå står jeg der fremfor ham, klar til å være større enn han utad, men død innvendig. Jeg er klar til å knuses, mens smilet fremdeles er som klistret når noen ser. Jeg prøver og virke kald og bestemt. Er livredd jeg skal trekke meg, at jeg ikke skal klare å gjennomføre det jeg har mannet meg opp til i det som nå føles som en evighet.
Med ett tonefall som fremsto rimelig følelsesløst sa jeg ordene som gjorde en ende på alt, for så å vende ham ryggen. Vendte lykken som var en kald skulder, og gikk inn i mørket for godt. Lot han ikke stille spørsmål en gang, bare gikk. Med harde bestemte skritt, med ett bestemt ytre og en knust innside.